Ironman 70.3 Haugesund er historie, og jeg rakk heldigvis å få med meg denne siste gangen det ble arrangert. Det skal arrangeres Ironman i Haugesund neste år også, men da som fulldistanse. Det går etter all sannsynlighet uten meg på start, men man vet aldri…

Treningen har ikke gått direkte på skinner denne våren, og det var knyttet en viss spenning til egen form inn mot konkurransen. På tross av lett skrantende treningsgrunnlag siste måneden, følte jeg meg bedre på trening uka før start, og jeg var, som alltid, nøktern optimist!

Som vanlig dro Team Karfjell i samlet tropp mot Haugesund, og det skulle vise seg å være litt av en biltur over Haukelifjell! Hvem kunne ant i disse google maps-tider, at det skulle ta bortimot 8 timer?  For å gjøre en lang historie kort; vi reiser neppe med bil tur-retur Haugesund fra Asker fredag-søndag igjen….

Søndag morgen var det endelig “raceday”, og været var alt annet enn bra! Da er det jammen godt å ha den meget dyktige Ironman-speakeren, som skaper en nærmest magisk stemning på start. Stemningen på en Ironman-start er rett og slett helt fantastisk! i 12 grader, pøsregn og vind begynte jeg faktisk å glede meg vilt til start!

Plutselig var vi igang med svømmingen. Jeg følte at jeg svømte bra, og ble litt skuffa da jeg kom opp og så på klokka. 35 minutter var litt tregere enn jeg hadde håpet på, men helt greit.

Ut på sykkel var det tungt fra første tråkk, og regn og vind gjorde det ikke noe lettere. Slet med tanker om å bryte mot slutten av syklingen, men kom meg gjennom med drøye 34 km/t i snitt. Når alt kommer til alt  må jeg vøre fornøyd med det. Jeg er rett og slett ikke bedre.

Løpingen derimot skulle bli en brukbar opplevelse, på tross av at jeg hadde krampetendenser i starten. Det gikk  bra helt til det var igjen 3 km. Da var det tomt, men kom meg inn på 1.39 på halvmaraton, og 5.02 totalt. Noe som tross alt er pers på 70.3 Det holdt til en 17. plass i klassen, og 170. totalt. Det er faktisk akkurat så god eller dårlig jeg er:)

Kjære dagbok!
I dag her jeg vært i så fin  aktivitet at jeg velger å kalle det tilløp til trening! Det hele startet med 1000 meter svømming i det som Ella(4 år) ynder å kalle fryskaldt vann. Det er også en voldsom strøm i Drammensfjorden, og da jeg etter noen meters crawl valgte å svømme litt bryst for å la hodet venne seg ti kulda, oppdaget jeg at jeg ikke bare sto stille, men faktisk svømte baklengs! Farten var med andre ord ikke mye på skryte av, men jeg følte at jeg svømte OK.

Økt nummer to foregikk med løpesko på beina, og ble målt til ganske nøyaktig 8 km. I dag følte jeg til og med at jeg kunne løpt lenger! Det er altså en voldsom progresjon fra i går….

Tredje økt fant sted i treningsrommet på Holmsbu Spa, og var følelig en styrkeøkt. Ikke alt for mye å ta bølgen av akkurat den økta, men bein og rygg fikk beveget seg litt i ca 30 minutter.

Til slutt rakk jeg å opptre som PT Karfjell i det jeg coachet Pia og Kalle i Team Karfjells bootcamp på brygga.
De synes det var knallhardt, men gøy!

Oppsummert blir det tre økter, men ikke mer en ca to timer totalt. Det er uansett mer enn i går, og kroppen føles også litt bedre.

Apropos progresjon; Det er den ene tingen jeg merker alderen på. Jeg både løper og sykler like raskt som for 10 år siden, og svømmingen er av naturlige årsaker bedre. Det som ikke er like bra er opptreningstiden etter sykdom, skade eller for lang ferie. Det som tok 1-2 uker da jeg var “ung”, tar minst 4 uker nå. Moralen er altså: Hold eg frisk og ikke vær sløv i ferien!

I morgen tar jeg jaggu en sykkeltur når vi er hjemme:)

Etter at antibiotikakuren ble sparket i gang på fredag har det endelig begynt å gå rett vei! Jeg er i klar bedring, og bronkitten er på vikende front. Nå er det bare å være litt tålmodig i noen dager til, så er jeg i full trening igjen. Spørsmålet er bare om jeg har  noe i Venezia å gjøre om 14 dager? Det begynner nok å helle i retning av at jeg ikke har noe der å gjøre, og at hele turen avlyses i stillhet. Vi kan selvsagt reise på en langhelg i Venezia bare for å kose oss, men da er det nok bedre å spare de pengene og sett alle kluter til i Ironman 70.3 i Haugesund første helgen i juli. Akkurat nå er jeg bare takknemlig for å være på bedringens vei, og jeg har så smått begynt å klø i beina etter å trene igjen.




Det er mulig jeg prøver meg på litt lett kjernestyrke i morgen kveld, men det blir i tilfelle vedlig lett…:)