Hardangervidda slik den fremsto under Norseman 2019

Endelig min tur

Etter å ha prøvd å komme med i 4 år, var det endelig min tur til å kjøre min første Norseman:)

Tidlig start
Etter en liten powernap i den alt annet enn strøkne campingvogna jeg hadde klart å booke til Team Karfjell i Eidfjord, ringer klokka 02.00, og det er klart for selveste Norseman. Til alt overmål følte jeg meg klar, og gledet meg til start! Været var nydelig langs hele løypa, og alt lå til rette for en strålende dag!

Klokka 4 gled ferga fra kai, med kurs for startstreken. Den litt angstbefengte stemningen ombord som jeg har sett på alle filmene fra tidligere år, var dog ikke spesielt fremtredende. Det var nemlig ikke særlig kaldt i vannet. Offisiell vanntemp på start var 16 grader, og litt lenger inn var det hele 17 grader i vannet. Ikke noe ekstremt over det med andre ord.

04.50 var det tid for å gjøre det sagnomsuste hoppet fra ferga og 4 meter ned i Eidfjord. Følte meg trygg og gledet meg til å komme i gang.

05.00 går starten, og det er bare å svømme langs land med kurs for Eidfjord. Ved runding av neset ser vi bålet på land som vi er instruert å sikte på. Svømmingen går fint, og helt uten å være kald  noe sted. Med litt medstrøm burde dette vært svømmepers, så overraskelsen var derfor stor da jeg kom opp av  vannet og så på klokka som viste 1.12. Helt OK tid egentlig, men det skulle vise seg at jeg ikke var bedre enn nr. 182 inn i T1. Dette visste jeg heldigvis ikke på dette tidspunktet.

Kunne ikke gjort det uten disse fremragende menneskene!

Sykkel – 180 km – 3416 høydemeter
Planen var å ta det litt rolig ut på sykkel, og det gikk fint. Første 36 km går fra 0 – 1350 moh, så litt må man selvsagt ta i, og jeg avanserer hele tiden, og allerede på første tillatte support-sone,  Garen etter 21 km, er jeg nummer 95. Dette vet jeg jo ikke før på sykkel-løypas høyeste punkt, Dyranut etter 36 km, ettersom jeg får sekundering på etterskudd. Opp mot Dyranut føler jeg litt på at jeg har kjørt hardt i bakkene, og jeg prøver å roe litt ned på starten av Hardangervidda. Over vidda og ned til Geilo går det fort, og det er et strålende vær med god temperatur.

Etter Geilo sentrum bærer det opp til Kikut, og her går det litt tungt, men beina kommer seg etterhvert, og jeg passerte Kikut som nummer 73. Fra Kikut og ned til Skurdalen går det styggfort, og jeg logger turens høyeste hastighet; 80,5km/t!

Klart for klatring
Etter Skurdalen bærer det opp til Dagalifjell, med 4 km med 7% stigning. Her løsner det skikkelig, og jeg finner en god rytme. Plukker flere og flere oppover, og føler meg knallbra! I utforkjøringen ned til Dagali får jeg krampe i låret, grunnet at det blir litt statisk når jeg sitter nede i aero-posisjon uten å tråkke. Det går likevel bra opp mot Torsetlia, og på slutten av denne bakken får jeg beskjed om at jeg var nr 55 ved Dagali.

Ned til Uvdal og starten på dagens siste fjell på sykkel kjører jeg det jeg tør, og tar også igjen en rytter nedover! Imingfjell er 7% stigining i 7 km, og i og med at det kommer etter drøye 13 mil på sykkel er det hardt. Gleder meg til stigningen, og kjører muligens litt hardt inn i bakken, og får det fryktelig tungt i det bratteste partiet mot slutten av bakken. Jeg kjemper mot lysten til å stå av sykkelen, og det som får meg videre er det faktum at jeg fremdeles tar igjen andre som har det enda verre enn meg!

Etter å ha vært nummer 51 i bunnen av bakken passerer jeg toppen av Imingfjell som nummer 43, en plass jeg holder inn i T2.

I T2 må jeg en tur på do, noe som koster meg 3-4 minutter, og jeg løper ut som nummer 49.

Får energi fra heiagjengen etter et par km på løpingen:) Foto: Mølmen-Nertun

Varm løpetur – 42km – 1819 høydemeter
I Austbygde (T2) er det mildt og fint, med ca 25 grader og stekende sol. Etter å ha slitt med kramper på vei ned fra Imingfjell var jeg usikker på hvordan det skulle bli å løpe, men det skulle vise seg å gå greit. Planen var å løpe i 5 blank fart på flatene frem mot Zombie Hill. Det gikk litt fortere helt i starten, og 4 km ble passert på 19.30. Tempo går litt ned langs Tinnsjøen, og halvmaraton passeres på 1.50. med  kun 4 km igjen til Zombie Hill.  Slet litt med krampe i hamstrings, men den løsnet igjen, og jeg begynte å glede meg til å få litt forandring. Bratte motbakker passer meg vanligvis veldig bra. Så også denne dagen!

Foto Mølmen-Nertun

Zombie Hill viste seg å være perfekt for meg, og jeg tok igjen folk hele tiden, godt hjulpet av Support-teamet med Ali, Pia og Karl Emil, og en evig heiende Mølmen-Nertun-familie + Ella og Siri! Jeg vekslet mellom løp og skigang, og hadde det rett og slett fantastisk! På toppen av Zombie Hill og passering 32,5 km av løpingen var jeg nr. 32, og det viste seg at jeg hadde 15. beste tid i Zombie Hill!

På vei opp Zombie Hill med Gaustatoppen i bakgrunnen Foto Mølmen-Nertun

Fra cut-off og opp til Stavsro fikk jeg følge av support Ali, som tok en for laget og bar sin egen sekk på ryggen og min på magen! Derfra gikk det jevnt opp til Stavsro hvor vi tok av fra veien, og sti og steinrøys startet.

Kramper opp til Gaustatoppen
Selve klatringen til toppen skulle vise seg å bli verre enn antatt, ettersom jeg slet med kramper på bakside lår og forside legg. Det var alt annet enn lett å holde seg på beina i steinrøysa opp der! Vi kjempet oss opp, og med bare noen hundre meter igjen til topps klarer vi å spurte ned to stykker, og uten at jeg visste det da holdt det til en 29. plass!

For en dag!

For et magisk arrangement!

For et vær!

For et fantastisk fjell Gaustatoppen er!

Frister det til gjentagelse?
Jeg er hodestups forelsket i Norseman, og kommer hundre prosent sikkert til å kjøre igjen! Det finnes neppe noe mer ekte og flottere arrangement i verden!

Faktisk kommer jeg til å søke om plass allerede neste år. Regner med at det går noen år før jeg får plass igjen, men skulle jeg ha flaks å få plass neste år blir det et heftig familieråd….

De tørre tall

Svim 1.12.57 – 182. plass (1.55 min/100m)

Bike 6.25.01 – 34. plass (28 km/h)

Run 5.06.50 – 24. plass (7.16 min/km)

Finish – Black T-shirt 12.54.07 – 29. plass

Zombie Hill – 1:02:29.5 – 15. plass

Den fantastiske heiagjengen! Foto: Mølmen-Nertun