SUP 2.0

Herlig treningsform

Etter å ha gått på en liten smell for to år siden da vi kjøpte en sup som har litt liten bæreevne var tiden kommet for å kjøpe en til. Ja den første er fremdeles med, men egner seg best for barn og lette voksne… Som tenkt, så gjort. Vi fikk tak på en som har litt bedre flyteevne, men fremdeles er ganske rank og smekker, og nå går alt så meget bedre:)

SUP er en fantastisk måte å kombinere trening og opplevelse på! Selvsagt litt væravhengig, og når det, som i dag morges, er havblikk og OK temperatur i lufta kan det nesten ikke bli bedre. Dette kan virkelig anbefales. Her får du, om du vil ta i litt, en bra kondisjonsøkt, kjernestyrke, balanse og en feiende flott naturopplevelse!

LØP og KJØP en SUP:)

Svømming i kaldt vann er faktisk helt OK

Hvor kaldt vann kan du svømme i?

De siste dagene har det endelig vært litt varmere vær, og jeg har vært i vannet ved noen anledninger. Startet med å svømme 500 meter, så 700 meter og i går 1000 meter. Tipper at det nå nærmer seg 10 grader i vannet, og det er faktisk helt svømbart så sant en ikke holder på for lenge. Nå som alt av svømmehaller har vært stengt så lenge er jo en svømmeøkt på 1000 meter helt fantastisk!

Det kan absolutt anbefales å ta seg en svømmetur. I morgen skal jeg få målt tempen i sjøen også, og ofte er det varmere der enn i lokale innsjøer:)

Et viktig hjelpemiddel for å svømme i kaldt vann er en god neoprenhette. Holder en seg varm i hodet blir alt så mye bedre:)
Prøvde meg også med et par dykkervotter, men de var ikke gode å svømme med…
Storfornøyd med å endelig få svømt litt.

Femti, feit og ferdig – #FFF, eller Fast after fifty – #FAF


Fylte femti og møtte lett motgang
I slutten av januar nådde også jeg omsider milepælen 50 år! OK tenkte jeg, da blir det, om ikke annet, lettere å hevde seg i M50.  Ja hvis man i det hele tatt er i stand til å komme til start da…

Jeg rakk å gå et skirenn som gikk alt annet enn bra, før uhellet var ute. På hockeytrening med Frisk Asker U12 hvor jeg var med som hjelpetrener, klarte jeg på mystisk vis å gå i isen på en sånn måte at høyre lårhals brakk. Lite ante jeg da,der jeg satt i boksen i Bærum Ishall og ventet på ambulansen at de neste månedene skulle bli så til de grader formnedbrytene…

Jeg skulle jo bli FAF – fast after fifty!
Jeg hadde jo akkurat hørt på lydboka Fast after fifty av Joe Friel, og gledet meg stort til å hevde meg bra i min aldersklasse i både langrenn og triathlon. Dette kunne jo ikke bli annet enn bra!

Ja om jeg hadde greid å holde meg på beina da. I løpet av noen sekunders uoppmerksomhet ble skjebnen FFF – Femti feit og ferdig – i stedet. Ikke nok med at jeg brakk lårhalsen, men jeg fikk stort sett alle komplikasjoner det var mulig å få! Blodpropper i høyre lunge, lungebetennelse og sykehusinfeksjon førte til at jeg var ut og inn på Bærum Sykehus i ca tre uker, med til dels høy feber i tillegg til beinbruddet.

Ikke nok med at jeg brakk lårhalsen, men jeg fikk stort sett alle komplikasjoner det var mulig å få! Blodpropper i høyre lunge, lungebetennelse og sykehusinfeksjon førte til at jeg var ut og inn på Bærum Sykehus i ca tre uker, med til dels høy feber i tillegg til beinbruddet.

Da jeg omsider begynte å komme meg, var bunnen nådd rent formmessig! “All time low” uten tvil, og når jeg i tillegg må gå på blodfortynnende i mange måneder er det ikke lett å holde seg i form. Blodfortynnende virker som omvendt bloddoping, ettersom det øker antall hvite blodlegemer, mens det er de røde man prøver å få mange av når man trener utholdenhet.

Femti feit og ferdig – FFF?
Hva nå? Skal jeg rett og slett innse at slaget er tapt og årene løpt fra meg? Det er på det rene at jeg nå drøye to måneder etter uhellet fremdeles ikke kan gå skikkelig, og langt mindre løpe!

Treningen nå er rehab, men jeg har selvsagt ikke tenkt å gi opp! Hell i uhell så er jo alle konkurranser utsatt eller avlyst, og mitt hovedmål for triathlonsesongen var EM i Ironman 70.3 i Helsingør i slutten av juni. Hadde det gått som planlagt ville det selvsagt vært umulig for meg å delta, men nå er det utsatt til 6. september, og jeg har satt meg som mål å klare å gjennomføre da. Hadde egentlig et litt hårete mål om å kjøre sub 4.40, men det utgår med høye kneløft, og nytt mål er å komme til mål. Det skal jeg klare.

Så nei; jeg er definitivt ikke FFF, og skal prøve å bli FAF:)

Så heng med på reisen mot FAF! Jeg kommer til å dele tips og tricks på veien. I dag er det 1. mai, og det markerer ikke bare arbeidernes dag, men også start på en ny skisesong. Mitt langsiktige mål nå er Vasaloppet 2021, så jeg feirer dagen med skitur på Hafjell! Dette blir bra!

Magiske Norseman 2019

Hardangervidda slik den fremsto under Norseman 2019

Endelig min tur

Etter å ha prøvd å komme med i 4 år, var det endelig min tur til å kjøre min første Norseman:)

Tidlig start
Etter en liten powernap i den alt annet enn strøkne campingvogna jeg hadde klart å booke til Team Karfjell i Eidfjord, ringer klokka 02.00, og det er klart for selveste Norseman. Til alt overmål følte jeg meg klar, og gledet meg til start! Været var nydelig langs hele løypa, og alt lå til rette for en strålende dag!

Klokka 4 gled ferga fra kai, med kurs for startstreken. Den litt angstbefengte stemningen ombord som jeg har sett på alle filmene fra tidligere år, var dog ikke spesielt fremtredende. Det var nemlig ikke særlig kaldt i vannet. Offisiell vanntemp på start var 16 grader, og litt lenger inn var det hele 17 grader i vannet. Ikke noe ekstremt over det med andre ord.

04.50 var det tid for å gjøre det sagnomsuste hoppet fra ferga og 4 meter ned i Eidfjord. Følte meg trygg og gledet meg til å komme i gang.

05.00 går starten, og det er bare å svømme langs land med kurs for Eidfjord. Ved runding av neset ser vi bålet på land som vi er instruert å sikte på. Svømmingen går fint, og helt uten å være kald  noe sted. Med litt medstrøm burde dette vært svømmepers, så overraskelsen var derfor stor da jeg kom opp av  vannet og så på klokka som viste 1.12. Helt OK tid egentlig, men det skulle vise seg at jeg ikke var bedre enn nr. 182 inn i T1. Dette visste jeg heldigvis ikke på dette tidspunktet.

Kunne ikke gjort det uten disse fremragende menneskene!

Sykkel – 180 km – 3416 høydemeter
Planen var å ta det litt rolig ut på sykkel, og det gikk fint. Første 36 km går fra 0 – 1350 moh, så litt må man selvsagt ta i, og jeg avanserer hele tiden, og allerede på første tillatte support-sone,  Garen etter 21 km, er jeg nummer 95. Dette vet jeg jo ikke før på sykkel-løypas høyeste punkt, Dyranut etter 36 km, ettersom jeg får sekundering på etterskudd. Opp mot Dyranut føler jeg litt på at jeg har kjørt hardt i bakkene, og jeg prøver å roe litt ned på starten av Hardangervidda. Over vidda og ned til Geilo går det fort, og det er et strålende vær med god temperatur.

Etter Geilo sentrum bærer det opp til Kikut, og her går det litt tungt, men beina kommer seg etterhvert, og jeg passerte Kikut som nummer 73. Fra Kikut og ned til Skurdalen går det styggfort, og jeg logger turens høyeste hastighet; 80,5km/t!

Klart for klatring
Etter Skurdalen bærer det opp til Dagalifjell, med 4 km med 7% stigning. Her løsner det skikkelig, og jeg finner en god rytme. Plukker flere og flere oppover, og føler meg knallbra! I utforkjøringen ned til Dagali får jeg krampe i låret, grunnet at det blir litt statisk når jeg sitter nede i aero-posisjon uten å tråkke. Det går likevel bra opp mot Torsetlia, og på slutten av denne bakken får jeg beskjed om at jeg var nr 55 ved Dagali.

Ned til Uvdal og starten på dagens siste fjell på sykkel kjører jeg det jeg tør, og tar også igjen en rytter nedover! Imingfjell er 7% stigining i 7 km, og i og med at det kommer etter drøye 13 mil på sykkel er det hardt. Gleder meg til stigningen, og kjører muligens litt hardt inn i bakken, og får det fryktelig tungt i det bratteste partiet mot slutten av bakken. Jeg kjemper mot lysten til å stå av sykkelen, og det som får meg videre er det faktum at jeg fremdeles tar igjen andre som har det enda verre enn meg!

Etter å ha vært nummer 51 i bunnen av bakken passerer jeg toppen av Imingfjell som nummer 43, en plass jeg holder inn i T2.

I T2 må jeg en tur på do, noe som koster meg 3-4 minutter, og jeg løper ut som nummer 49.

Får energi fra heiagjengen etter et par km på løpingen:) Foto: Mølmen-Nertun

Varm løpetur – 42km – 1819 høydemeter
I Austbygde (T2) er det mildt og fint, med ca 25 grader og stekende sol. Etter å ha slitt med kramper på vei ned fra Imingfjell var jeg usikker på hvordan det skulle bli å løpe, men det skulle vise seg å gå greit. Planen var å løpe i 5 blank fart på flatene frem mot Zombie Hill. Det gikk litt fortere helt i starten, og 4 km ble passert på 19.30. Tempo går litt ned langs Tinnsjøen, og halvmaraton passeres på 1.50. med  kun 4 km igjen til Zombie Hill.  Slet litt med krampe i hamstrings, men den løsnet igjen, og jeg begynte å glede meg til å få litt forandring. Bratte motbakker passer meg vanligvis veldig bra. Så også denne dagen!

Foto Mølmen-Nertun

Zombie Hill viste seg å være perfekt for meg, og jeg tok igjen folk hele tiden, godt hjulpet av Support-teamet med Ali, Pia og Karl Emil, og en evig heiende Mølmen-Nertun-familie + Ella og Siri! Jeg vekslet mellom løp og skigang, og hadde det rett og slett fantastisk! På toppen av Zombie Hill og passering 32,5 km av løpingen var jeg nr. 32, og det viste seg at jeg hadde 15. beste tid i Zombie Hill!

På vei opp Zombie Hill med Gaustatoppen i bakgrunnen Foto Mølmen-Nertun

Fra cut-off og opp til Stavsro fikk jeg følge av support Ali, som tok en for laget og bar sin egen sekk på ryggen og min på magen! Derfra gikk det jevnt opp til Stavsro hvor vi tok av fra veien, og sti og steinrøys startet.

Kramper opp til Gaustatoppen
Selve klatringen til toppen skulle vise seg å bli verre enn antatt, ettersom jeg slet med kramper på bakside lår og forside legg. Det var alt annet enn lett å holde seg på beina i steinrøysa opp der! Vi kjempet oss opp, og med bare noen hundre meter igjen til topps klarer vi å spurte ned to stykker, og uten at jeg visste det da holdt det til en 29. plass!

For en dag!

For et magisk arrangement!

For et vær!

For et fantastisk fjell Gaustatoppen er!

Frister det til gjentagelse?
Jeg er hodestups forelsket i Norseman, og kommer hundre prosent sikkert til å kjøre igjen! Det finnes neppe noe mer ekte og flottere arrangement i verden!

Faktisk kommer jeg til å søke om plass allerede neste år. Regner med at det går noen år før jeg får plass igjen, men skulle jeg ha flaks å få plass neste år blir det et heftig familieråd….

De tørre tall

Svim 1.12.57 – 182. plass (1.55 min/100m)

Bike 6.25.01 – 34. plass (28 km/h)

Run 5.06.50 – 24. plass (7.16 min/km)

Finish – Black T-shirt 12.54.07 – 29. plass

Zombie Hill – 1:02:29.5 – 15. plass

Den fantastiske heiagjengen! Foto: Mølmen-Nertun

En uke igjen

Jobben er gjort
Om en uke hopper jeg fra den beryktede ferga i Eidsfjord, og ferden mot Gaustatoppen er i gang. Det som er ganske sikkert er at jeg kommer til å være lettere frynsete i nervene på den ferga, men akkurat nå bare gleder jeg meg! Det å skulle hoppe i kaldt vann kl 5.00 en lørdags morgen kan jo aldri bli annet enn litt skummelt. Det er dog muligheter for at vannet er noe mindre kaldt enn det pleier å være i Eidsfjord, men det vet vi først neste helg.

Treningsjobben er nå på det nærmeste gjort, og nå er det nesten bare overskuddet som kan bli bedre.

Spørsmålet er om den jobben som er gjort er god nok?

Precamp har vært i Lysekil, hvor junior har vært på Lysekils Hockeyskola for andre året. Været og treningsforholdene har vært nydelig, og alt har gått etter planen. Det skal likevel nevnes at jeg ikke føler meg spesielt bra på trening, det går derimot fremdeles litt tungt.

Selvfølgelig er jeg i tvil
På tross av at jeg har gjort akkurat det jeg har planlagt, og litt til, så kommer tvilen snikende; har jeg trent rolig nok på de rolige turene? Har de harde øktene vært harde nok? Har jeg svømt nok, løper jeg fort nok osv…

Svaret er at det alltid er mulig gjøre det bedre, men ut fra min livssituasjon, har jeg tro på at jeg har gjort det så bra det er mulig.

Målet er svart trøye
Jeg har lovet meg selv, at hvis jeg kommer meg til topps, og får svart trøye så skal jeg være fornøyd. Likevel har jeg et håp innerst inne om å komme litt høyere på lista enn nr 160, men det får i tilfelle komme som en ren bonus. Har jeg brukt 4 år på å få startnummer, så betyr det mye å komme seg til Gaustatoppen!

Nå er det overskudd som gjelder
Den siste uka er det stort sett bare overskudd som kan og skal bygges, og det er jeg trygg på at jeg skal klare! Nå er det duket for korte lette økter, og til og med helt hvile en dag eller to!

Utstyret sjekkes
Sykkel og annet utstyr begynner å bli på det nærmeste klart. Jeg bytter dekk på konkurransehjulene på mandag, og deretter bærer det til Uvdal for de aller siste forberedelsene. Der dukker vel ratt min gode venn, og support mot Gaustatoppen, Ali opp. Raceplan er ganske klar i mitt hode, men det skal legges en endelig plan der.

Nå gleder jeg med sykt til å komme i gang:)

« Older posts